lørdag 10. mars 2012

Trøstesuppe, sjukuladepudding

I den fantastiske husmorsboka eg har fått av tanta til pappa står det eit heilt kapittel om sjukepleie. Der står det om hygiene, om reine sengetøy, om frisk luft og om næringsrik mat servert i heilt eigne fat.

Denne sjuklingen er aleine heime (men det er greit, eg sa at han burde dra til byn og leva livet, det ville vore keisamt å vera her med meg). Sola har gått runden sin, SV har vald leiar, været i Trøndelag har vore schizofrent som vanleg - og eg har vore horisontal på sofaen og foran tv-en.

Verken mat- eller koke-lyst er heilt på topp på slike dagar, so det gjeld finna noko som er både kjapt, enkelt og lettspist. Som til dømes ein enkel og deilig sjokoladepudding, som eg gjer endå deiligare med å ha i nokre dråpar peppermynteolje. Her servert på puslespel.

Eg åt alt sjølv, men det tok omtrent to timar

Men ein kan ikkje leva på sjokoladepudding aleine! Både hjå Nigella og i fleire engelske matbloggar kan ein sjå uttrykket comfort food. Eg har tenkt at uttrykket viser til mat som  er ganske enkel å laga, lite oppvaskgenererande, triveleg og deilig. Comfort food innheld gjerne kjøtdeig eller ost (eller aller helst: begge delar), og er det ein lagar til seg sjølv når ein skal ete aleine. Då treng det ikkje vere verken estetisk eller sunt! Wikipedia derimot, fortel meg at comfort food enten kan vere tradisjonell mat med sentimental eller nostalgisk appeal,  eller mat som er  easy-to-eat, easy-to-digest meal rich in calories, nutrients or both. Okei!

Dagens trøstesuppe

Ein av vinterens favorittar i sjangeren har vore ulike variantar over same tema. Utgongspunktet har stort sett vore det same: omlag ein halv liter kokande vatn med buljong, sriracha og nudlar. I tillegg kan det hende eg tek både knust, tørka sopp, finhakka chili, kvitlauk, tynne strimlar gulrot skore med ostehøvel og ferske urter oppi, alt etter kva eg har i hus eller har lyst på. Når nudlane er møre og alt syder knekker eg eit egg oppi og lar det posjere.

Eit anna døme frå tidlegare i vinter

torsdag 8. mars 2012

Potetekake





Kva er skilnaden på desse to ladningane med potetekaker? 




Mjølskya har so vidt lagt seg, dekker kjøkenbenken som eit tynt teppe. Nokre stader kvitt, men lysebrunt over komfyren. Før eg kunne gjera noko som helst anna i dag tidleg måtte eg støvsuga komfyren og kjøkengolvet. I går var det nemleg tid for å løfta fram gamle tradisjonar og bera dei vidare: Eg skulle laga potetekaker slik besto gjer da.


Hjelparen til høgre, Andrea, reiste heim i går. Hjelparen til venstre, syster Astrid, ligg og søv på gjesterommet. Eg må nok snart opp å vekka henne. 

I dag er kvinnedagen. Eg er jo kvinne, og føyer meg inn i ei lang rekke kvinner på mange måtar, blant anna denne: Blant dei kvinnene eg set aller høgast i livet er bestemødrene mine. I dag skal eg snakka om Besto, eller farmor. Det er nemleg ho som lager potetekaker. Potetekakene til besto er nærmast perfekte sirklar, so tynne at dei er gjennomskinelege, og nesten ein halvmeter i diameter. Det er ingen andre i familien som kan laga like fine potetekaker som besto, so i jula tok eg og mamma ansvar for å bera læra oss kunsten.

Potetekakene mamma og eg laga under kyndig rettleiing frå besto var ganske tynne og ganske runde. Eg har ein flott film frå prosessen, men må venta med å publisera den til eg har høyrd med besto om det er greit. I staden kan dåke få ein film frå i går. Filmen viser eit rått og usminka bilete av den harde sanninga: Det er jammen ikkje lett å laga potetekaker!


Oppskrifta og framgongsmåten skal i utgongspunktet vera grei, men i går var det eit eller anna som ikkje klaffa. Det må ha vore feil type poteter, alt for våte. Kanskje me burde ha jobba hardare for å få tak i kerrs pink eller på andre måtar sikra oss at potetene var mjølne? I alle fall skulle me ha malt potetene ein gong til på kverna, for den var ikkje most nok, det var små bitar av potet omkring i deigen. Og so er det vel x-faktoren som besto presenterer i det vesle videoklippet som speler inn. Noko var deigen, noko var nok oss. Eller so veit eg ikkje forklaringa på da. Men smaken var god då. 


Potetekaker 
1, 5 kg poteter
200 gr kveitemjøl
1/2 ts salt
litevetta sukker eller sirup
nokon brukar og litevetta olje (ikkje so mykje at da set smak)

1. Kok potetene, gjerne dagen før.
2. Rensk potetene. Alt svart, grønt og ruskete skal vekk! (ellers kjeme da att i kakene!)
3. Mal potetene på kvern, gjern to gongar.
Fin stil i det minste!
4. Elt saman med mjøl, salt, sukker eller sirup og eventuelt olje. Elt i maskin til alt kjem saman og deigen er fast og seig.
5. Ta deigen ut og elt for hand på bordet med litt mjøl til han blir mjukare (eller til deigen "blåttnar" som besto seier).
6. Del opp i emner, la dei vera runde og fine og flate.
7. Kjevle emno til store, runde lefser. Ver lett på handa, ikkje trykk med kjevlet! Rull emnet/lefsa opp på ein bakstepinne (sjå biletet til venstre) for å sjekka at ho ikkje heng fast i bordet, dryss med meir mjøl om naudsynt. Sjekk ofte at deigen ikkje heng fast!
8. Steik på takka til kaka er gjennomstekt. Kost vekk overflødig mjøl frå takke og kaker undervegs, anten med bakekost eller med ei tørr, rein fille.
Dei ferdige kakene skal ha fine, små "føflekkar", ikkje store brune flak som løsner! Snu kakene ofte på takka so dei ikkje brenn seg.


Her er eit bilete av takka mi. Det er ei teflonbelagt flat plate til å legga direkte på komfyren. Eg kjøpte den på Jernia for eit par hundre kroner for eit par år sidan, og det er ei investering eg ikkje angrer på. God til å steike lappar og pannekaker og lefser og potetekaker og andre flate ting!


Til slutt - kva er det eigentleg med uttrykket "god på smak"? Uttrykket indikerer på ein måte at noko ikkje er som det skal vere med maten, men at den smakar godt trass alt. Potetekakene Andrea, Astrid og eg produserte i går var alt for tjukke og eigentleg for små, men gode på smak. So då er det vel eit godkjend forsøk? 





søndag 4. mars 2012

Forbrukarmakt

Les denne artikkelen frå Dagbladet. Mats-Eric Nilsson, forfattaren av "Den hemmelige kokken" som avslører kva tilsetningstoffa i maten vår er går laus Grandiosa, oliven, guacamole. 

Lag meir mat sjølv. Kjøp grønsaker og reine råvarer. Klag når dei ikkje er bra nok, spør etter det du vil ha. Eg har trua på at det kan virka.


It`s a simple formula: Eat food. 
Eat real food. 

Mark Bittman

Bokmelding: Lindas kokebok

Når vi har venner på besøk for første gang, vet jeg på forhånd at det vil være et eller flere usikre blikk på maten før kvelden er over. Til slutt sier en eller annen: "Dette var god mat, Linda, men jeg trodde ikke at du spiste kjøtt. Har du forandret mening - eller griller du det bare for oss?" Da smiler jeg og svarer: "Nei, deter ikke noe kjøtt her i det hele tatt." 


Hele ettermiddagen har de trodd at de spiste pølser og andre kjøttretter, marinert i smaksterk grillsaus. I virkeligheten har de spist det mest spennende, og kanskje det mest revolusjonerende produkt i dette århundre. 


Då eg kjøpte Lindas kokebok av Linda McCartney på ein loppemarknad var det like mykje som ein kuriositet som av interesse for oppskriftene. Boka er skriven i 1989 og kom ut på norsk i 1995, ei tid då eg mistenker at vegetarianismen i Noreg ikkje var særleg utbreidd. Sjølv var eg 13 år og budde i ei bygd på vestlandet. Eg syntes dyr var søte og ville gjerne vore veggis, men ante ingenting om korleis eg skulle gjennomført da. Eg hadde aldri sett ei kikert, og belgfrukter begrensa seg til tomatbønner på boks, tørre gule erter eller sukkererter i hagen.


Henning seier at han ikkje heilt klarer å ta denne boka seriøst fordi "den er så stygg og fordi æ trur ho har fått gi den ut bare fordi ho hete Linda McCartney". Eg er ikkje heilt einig i den hårbeskuande dommen. Det er godt mogleg at det kjende namnet, eller den kjende mannen påverka, men på ei anna side kan eg tenka meg at det å sjå den respektable frua fronte vegetarianismen må ha hatt ei viss positiv påverkningskraft i både England og Noreg på slutten av 80-, tidleg 90-tal. Skyt meg om eg tek feil, men eg trur nemleg at mange forbant vegetarianisme med røykelse, meditasjon og anna hippie-livsstil på den tida, og at den prektige fru McC kunne utvida det perspektivet ein smule.

Når det gjeld oppskriftene i boka, so er det ganske mange som ikkje er særleg interessante. For mange av dei heiter slikt som "Kjøtt", uten kjøtt, kjøttfri eller liknande og er laga med soya- eller gluten-produkt som er reine erstatningar av vegetabilsk protein. Er det godt? Eg veit ikkje. Eg får ropa i skogen: Er det nokon som bruker produkt av vegetabilsk protein i den vegetarianske matlaginga si?


Det er ellers ein høg frekvens av hardkokte egg i ymse variantar. Fylte egg, karrifylte egg, "super karri-egg med indisk smak», fylte egg med tomat og saus eller eit høgdepunkt: i ein grateng med kvit saus, litt krydder og hardkokte egg i skjever. Ost på toppen. Eg er stort sett begeistra for kvit og mjuk mat, særleg med smelta ost, men ein stad går grensa sjølv for meg. Eg lurer på om det er ved eggegratengen til Linda.


Likevel er det mange lovande oppskrifter i boka og, blant anna ei spansk/meksikansk-inspirert potetterte a la Faranto, der ein nokså streit tomatsaus med hakka tomater, tomatpure stangselleri, kvitlauk, laurbærblad, oregano og frisk persille fyller eit terteskal basert på poteter. Eg har ikkje prøvd denne oppskrifta, men fekk lyst. Eg gjev den att slik den står i boka, komplett med hypernøyaktige mål og ein tekst som minnar litt om hastverk i omsetjinga:

Potetterte a la Faranto

  • 600 gram poteter, skrelt, og skåret i terninger
  • 1ss (15 gram) margarin
  • 2 ss melk
  • 1 egg, sammenpisket
  • 1/4 ts salt
  • 5,5 ss (55 gram) hvetemel
  • 1 ss olivenolje 
Kok potetene ca 25 minutter til de er møre. Ha dem i en bolle og mos dem med margarin, melk og egg. Ha i salt og mel og bland mosen svært godt sammne. 
Trykk potetblandingen ut i bunnen og på kantene av den ildfaste formen i et 1,2 cm tykt lag. Ha olivenolje over hist og her og stek tertebunnen i 15 minutter. 
Fyll sausen i en stekte potet-tertebunnen til et 2 cm tykt lag og dryss mozzarella og parmesan over. Stek i 10-20 minutter til osten bobler og potetkantene er gyllenbrun. 


Mens vi satt og spiste middag en søndag, kunne vi se lammene som hoppet og danset på markene utenfor kjøkkenvinduet. Når vi senket blikket mot tallerkenen, slo det oss at vi jo satt og fortærte beinet til et lam som nylig selv hadde lekt på et eller annet jorde. Vi så på hverandre og sa: "Hva er det vi gjør? Vi elsker jo disse sauene, de er slike fredfulle skapninger. Så hvorfor spiser vi dem da?" Det var siste gangen vi gjorde det. 


Det er ikkje berre sentimentale grunnar for å eta mindre kjøt, og eg lar gjerne Lindas kokebok vere ei av kjeldene eg går til for inspirasjon til eit breiare, vegetarisk kjøkenrepertoir. Sjølv om eg får litt lættis av den og.

Ta rosmarin til eit minne




For eit tid sidan skreiv eg om den vidunderlege torskeoppskrifta eg kom over i perfekt passande tid: akkurat då eg hadde nokre, faktisk ganske mange, rosmarinkvistar i kjøkenvindauget. Det var ein solid bukett eg fekk for ein billig penge. Kvistane har heldt seg utruleg godt i ein vase med vatn, og eg har framleis mange att. Sjølv om eg har brukt dei på alt dette:
  • inni og utanpå ein heilsteikt kylling (av det økologiske, etiske slaget må vita!)
  • til restemiddag av kylling, ein form for pyttipanne
  • til rosmarinsukker - 2 kvistar i eit glas med sukker, eit tips frå Nigella
Rosmarin er ikkje øyremerka lammesteik, og urten smakar forunderleg deilig i søtt bakverk. Også den eminente frua over urtehagen på Knatten, Annemarta Borgen, framhever dette ved urta: "Så om man liker smaken kan man bruke den i hva som helst, også i bakverk og desserter." 


So det blir det denne posten skal handla om: kaka med rosmarin.
Eg har laga denne kaka to gongar, og begge gongar blei den møtt med godord. Eg synes det er artig å servera kaka utan å fortelja kva som set smaken - dei fleste synes det er noko kjend med smaken men so langt er det ingen som har klart å plassera den i urtehagen. Morro for unga. Evt Mari.

Rosmarinkaka a la Nigella
  • 250 gram mjukt smør
  • 200 gram sukker
  • 3 egg
  • 300 gram mjøl
  • 2 ts bakepulver
  • 1 ts vaniljeekstrakt eller sukerr
  • Omlag 4 ss finhakka frisk rosmarin
  • 4 ss mjølk
  1. Set omnen på 180 grader
  2. Rør smør og sukker kvitt
  3. Ha i eitt og eitt egg, vend inn litt mjøl etter kvart egg. 
  4. Vend inn resten av mjølet
  5. Rør inn vanilje og rosmarin.
  6. Rør inn mjølka
  7. Hell røra i ei smurd brødform og legg ein rosmarinkvist på toppen. 
  8. Kaka treng 45-60 minutt, kjem an på omnen. Min er kjapp. Test med stikkepinne! 


For den som er interessert i å lesa meir om denne finfine urten kan dåke sjekka her, eller gå til bokhylla/biblioteket/antikvariat og sjekk ut Annemarta Borgen si "Urtehagen på Knatten". Eg har sagt det før. Eg kjem til å sei det igjen, for det er ei fantastisk bok. 

Ta rosmarin til eit minne!
Og du får ein anger-urt!
Eg ville ha gjeve deg blå fiol
men han visna då far kom burt.