søndag 23. september 2012

Søte, bløte

Det veks stikkelsbærbuskar på to stader på tunet der eg bur. Den eine står like ved innkøyrselen, men bæra som vaks på den fekk ingen menneske nyta. Like før bæra var modne kom ein stareflokk, og svosj - det var ikkje eit bær att på busken.

Den andre busken hadde eg fullstendig gløymd, den står gøymd mellom viltveksande buskar, ugras og eit stakkars ungt epletre som ligg bøygd under vekta av sine eigne frukt. Den busken hadde verken staren eller eg lagt merke til. Der hadde mengder av store stikkelsbær fått henga i fred - faktisk so lenge at fleire av dei hadde byrja å råtne på kvisten.

Eg ville laga kompott av bæra eg plukka i kveld. Kompott, eller frukgraut (kva er skilnaden?) er jo nesten som å eta syltetøy med skei, det er jo fantastisk at det er lov. 

Stikkelsbær med hylleblom

500 gram stikkelsbær, reinsa
1 dl hylleblomsaft 
1-2 dl vatn
Sukker
2 ts potetmjøl, 1 dl vatn

Ha bær, saft og vatn i ein kjele. Kok opp og la småkoka forsiktig til nokre av bæra har gått i oppløysing, men kort nok til at det er nokre heile bær att - av estetiske hensyn. 

Ha i sukker etter smak. Er hylleblomsafta di søt frå før treng du nok mindre sukker. 
Det enormt stor skilnad på hylleblomsafta frå IKEA og den eg kjøpte på Gotland i august. Den siste er mindre søt, tjukkare og meir intens på smak. Og eigentleg mykje betre. 

Når bland potetmjøl ut i vatn og hell i ein tynn stråle medan du rører litt forsiktig. Kunsten er å balansera mellom å unngå at bæra blir øydelagde, og samstundes som ein unngår geleklumpar.

Ha på glas (ÅH! Den tilfredsstillande lyden av eit glas som poppar når det forsegler seg!) og spar til seinare, eller la tjukne og kjølne og server når du er klar. 

Stikkelsbær er so vakre og gode! Spenstig, stramt skinn, mjukt og søtt indre. For ikkje å snakka om kor flotte dei er i motlys - lysande klodar på greina. Det ser ut som dei lyser av seg sjølv.  Og so den ekstra spaninga med dei kvasse tornene då. Det er berre på sin plass å sitera Inger Hagerup. 

“Søte bløte stikkelsbær. 
Hvorfor vokser du på så sinte trær? 
Hvorfor kan du ikke neste vår, 
vokse på en eplegren?
 Sånn at jeg kan få plukket deg,
 uten å få stukket meg!”



torsdag 20. september 2012

I just KÅL to say...

I love you.







Grønnkål er stor og kraftig og vakker. Tidvis litt grov, men riktig behandla er det deilig, deilig.

For ei tid sidan såg eg denne interessante saken med forfattarar sine oppskriftstips, og merksemda mi vart fyrst tend ved Jonathan Franzen sin enkle, kjekke rett: Pasta med grønkål.  Eg ler av introduksjonen  oppskrifta har fått:


 We want to make fun of Jonathan Franzen for calling this garlicky pasta “handsome,” “private,” “erotic” and “virtuous,” but we want to eat it so much that we can’t quite bring ourselves to give him any lip.

Det er noko corny med orda han brukar for å skildra retten sin, den gode mannen. Men middag som er enkel å laga, billeg og sunn er alltid velkomen i min heim. Og særleg enkle, men deilige forslag til å bruka favorittingrediensar som eg ikkje har prøvd ut i so mange oppskrifter før.

Me gjorde eit par endringar då. Det eine er safransoljen eg kjøpte på ferietur til Gotland i august. Og det andre er akkurat det Franzen kallar vanhelligelse: me reiv parmesan over. Me har no heller aldri vore so opptatt av det heilage.

Pasta med grønkål, på enklaste vis.


  • Riv passelege bitar av grønkålen, ikkje ta med grov stilk. 
  • Kok pasta, fx spaghetti i salta vatn.
  • Hakk kvitlauk fint, steik den i olivenolje til den lukter deilig og er litt brun. Pass på at den ikkje blir brent! Brent kvitlauk er gresseleg. 
  • Hell pastaen over i dørslag, ta av litt pastavatn til neste punkt.
  • Damp kålen i litt av vatnet til den fell saman og blir mør. 
  • Bland kål, pasta og olje med kvitlauk, kverne litt pepper over. Hell også over litt safranolje hvis du har, i tilfelle du og har vore på gotland eller noko.
  • Server med parmesan om du er rampete, utan dersom du er tru mot skrifta.