fredag 9. november 2012

Anbefaling: Terteskjell, dandasje og latterkrampe

All mat kommer fra Ungarn av Petter Schjerven er altså så fabelaktig at eg ikkje kan få anbefalt den nok for alle som er glad i mat og kokebøker og andre bøker om mat. Dette er ein blanding av dei to. Visst kan den brukast som kokebok, men den er kanskje best som underhaldning.

Det einaste eg ikkje er superbeistra for er den corny Ungarn-hypotesen. Det løyser eg ved å hoppa over dei sidene som går djupast inn i den tematikken, og fokuserer på Schjervensen og andre mat-personar sine fantastiske barndomshistorier og andre minner.

Eg les denne perla av ei bok på sengekanten, og har fått seriøs latterkrampe ved tre tilfelle: formuleringa "la oss forgifte maten nu før jul", tanken på lutefiskbuffet på veikro og ikkje minst: historia om germknödel frå austerrike.
For den som synes det er festlig og artig å lesa i gamle kokebøker er dette ein skatt. For den som er interessert i den nærare mathistoria vår er dette ein skatt. Eg håper denne boka vil ligge under mange juletre i år, og at den fører til ei oppsving i salet av terteskjell og dandasje.
Takk for boka, Petter Schjerven!

lørdag 3. november 2012

Introducing: HAI


"Har du smakt hai?" spurde eg ein av dei andre barske nordlendingane som jobbar i Ravnkloa.

Eg var der for å kjøpa flyndrer til fredagsmiddagen, men medan ein av dei barske, hyggelege nordlendingane førebudde flyndrene til meg lot eg blikket fara over utvalget i fiskedisken.
Og der låg den oppskårne haien, med finnen dandert til pynt.
HAI!
I utgongspunktet var eg litt skeptisk til hai, sjølv om eg ikkje hadde nokon spesiell grunn til det (utanom historier om islandsk rak-hai), og etter forsikringar frå begge dei barske nordlendingane fekk dette bleikrosa stykket rovfisk fekk bli med heim.


Litt skeptisk, mest nyfiken

Etter anvisning frå nordlendingane steikte eg haien fyrst i panna, og sidan i omn på 180 grader i underkant av 10 minutt. Den måtte for all del ikkje bli gjennomsteikt sa dei, so det unngjekk me. 

Diverre fekk eg ikkje noko godt bilete av den ferdigsteike haien, berre dette oversiktsbiletet av mix & match-fiskerest-tallerkenen som utgjorde laurdagsmiddag:

Sitronbåt, hai, steikt brosmebit med ravnkloas fiskekrydder, og dolmades inspirert pakke av spinataktig grønnsak frå fruktkorga, fylt med flyndrerest og hakka kvitlauk & bladpersille med sitron, salt og pepper.  Restar av ertepure, liten dæsj ramslaukpure, ris&villris.

I tillegg til eksperimenteringa med haien var måltidet basert på restar frå dagen før -  og alt i alt vart det eit fortreffeleg måltid. Flyndrepakkane og haien spelte hovudroller. Det var litt som måten skodespelardebutantar tidvis speler fletta av etablerte folk. Fy flate so bra fisk haien er! Den minnar om tunfisk i konsistens og samk, men er likevel heilt annleis. Litt mjukare, litt saftigare, litt syrlegare kanskje? Uansett var det ein hit.

Moralen er: Får du kloa i litt hai treng du ikkje tvila. Kjøp han, ta han med heim. Et han. 



PS. Denne vitsen fortalde onkel Ove til meg då eg var lita:

Ein hai kom svømmande bortover havbotnen. Då møtte han litt sand. 
"hai, hai!" ropte sanden. 
"heisann!" svarte haien.