torsdag 8. september 2011

Typisk tysdag?

Den eine venninna vår kom heim frå eit lengre utanlandsopphald. Ein annan kamerat flytter til hovudstaden på laurdag. To andre venninner har me ikkje sett på lenge. Og sidan me alle (eller  - helst dei andre eigentleg) er travle menneske, so vart det tysdag det passa best å møtast. 

Aller fyrst vil eg skriva litt om å vere vertinne, slik som vertinnebloggane skriv om det. Du veit, desse bloggane som tar nær- og oversiktsbilete av kor fint dei har pynta heile huset generelt og bordet spesielt? Eg gjorde det slik medan kaka stod i ovnen: heiv ein haug med klede inn i klesskapet, støvsugde litt overfladisk - og pynta haugen med kassar og posar me ikkje har fått flytta inn endå med eit pledd og nokre figurar og kassettar. Kjempefint. Veldig stilig. 

Me fekk innflytningspresang av S&E når dei kom!

Og det var superfine hjortalys: 
Fyrst var det eit vaksent og ryddig kakeselskap. Eg serverte deilig kaka med blåbæra me plukka i helga. Kaka heiter Blueberry Boy Bait, og på Smitten Kitchen kan du også lesa den sjarmerande historia bak det fengande namnet. MEN - for at det ikkje skal vera noko tvil: Denne kaka har meir å skilta med enn eit festleg namn. Den var søt og saftig og fyldig (noko anna ville jo og vore kritisk, med dei mengdene sukker og smør...NAM, sukker og smør!), og hadde ein vidunderleg blåbærsk aroma. 


Blåbærkaka i solnedgong:

Sidan vart det litt meir rampete, med vodka og spel: Ubongo 3D. Eit fantastisk spel, som verkeleg å anbefala. For øvrig kan eg koma med følgande merknad: Han som kjøpte ølet visste ikkje at det var "lite" han kjøpte. Det hadde jo vore eit nokså fånyttes krampetiltak å drikka lavkalori-øl etter den kaka, for ikkje å nemna vodkaen.

mandag 5. september 2011

Suppestas

 
Kjøkenbenksmassakre? Blod og gørr?
Nei! Stavmiksar-uhell, rødbetsuppe og søndagens turmat!

Eg har laga Borsch...borsj...borsht....RAUDBETSUPPA mange gonger før. Eg har tatt utgongspunkt i google-søk, tips frå andre eller ymse kokebøker, og brukt det eg har. Den inneheld alltid fersk rødbet, sidan dei sylta er noko heilt anna og vakumapakka er daffe og kjipe. Og so inneheld den alltid lauk. Ellers kan det vere kål, potet, gulrot og alt mogleg oppi. Det blir alltid godt, men denne gongen vart det verkeleg heilt spesielt bra! Det vart ein so fyldig og balansert smak at eg blei heilt paff då eg smaka på den.

"Sometimes the magic works, and sometimes it doesent" pleide klassestyraren min på dramalinja, vgs, å sei, og refererte til stemninga i elevgrupper. Det litt kleine uttrykket passer like godt på  matlaging, særleg når det er etter slumpemetoden slik eg praktiserer den, særleg på supper. Likevel skal eg forsøka å gjengje det eg gjorde, og håpa på at det blir like bra neste gong:

fredag 2. september 2011

Platano Frito


 "Veit dåke at det ikkje er vanlege bananer, dette?" spurde butikkmannen høfleg og gebrokkent, medan han vog dei grøne bananene og slo inn prisen. 
Og det visste me, for det var nemleg KOKEBANANER, og det var det me skulle ha. 

Me var på den storvegse butikken Middelhavet, midt i Trondheim sentrum. Då me gjekk forbi kokebananene fortalde H frå då han budde i Equador. Der var det bodar og vogner som selde fritert kokebanan på alle gatehjørne. Dei selde og ein annan lokal spesialitet: rå mango med salt. Det likte han ikkje so godt. Men Platano Frito er deilig, sprøtt og salt, og han pleide å kjøpa ein stor papirpose med dei. 


No kjem det punktet der eg må presisera at sjølv hadde minimalt med denne prosessen å gjera. Innsatsen min i vegen mellom bananer i butikken og friterte, salte bananer på eit tørkepapir på kjøkenebenken avgrenser seg til desse tre innsatsane: Å nikka og sei "ja, dei kjøper me", dokumentera prosessen og til slutt: smaka og eta opp. Nam. 


(i tilfelle eg har uteknologiske lesarar: trykk på "les mer" for å lesa resten. Unnskyld for eventuell undervurdering av teknisk kompetanse.)