mandag 24. oktober 2011

Learn to love the bomb


I tergeposten der eg spurde lesarflokken om kva de ynskjer som neste post var Merete nyfiken på dette biletet, som eg no kan avsløra kva er: Det viser eit stadium frå prossessen det er å laga ei:
  ISBOMBA


Hvis du berre vil ha bilete og instruksjonar for å laga denne enkle, men spektaktulære desserten må du hoppa til botnen av teksten, men hvis du gidd å lesa litt  kan du byrja med å sjå for deg dette:

I eit koseleg lite samfunnshus har ein 60-årsjubilant invitert til feiring av den runde dagen. Familie og vener sit rundt dei rognebærkvistpynta borda som er stilt opp i hesteskoform. Det er allsang og festlege talar, det er god stemning og det er godt med ekte trøndersodd. 

Det er tid for dessert - og brått blir lyset slått av i salen. Inn togar dei innhyra servitørane, 4 i talet, og kvar held eit serveringsfat med ein kvit kuppel der det er plassert ein kakerakett. JOHO, kakefyrverkeri! Selskapet syng bursdagssongen medan rakettane brenn ut og dessertfata blir sett på bordet - ein spesialversjon foran jubilanten, dei andre tre utover borda. 

Ved den eine enden av hesteskoen sit ho som er sambuar med den mellomste sonen til jubilanten, og ho er ganske nervøs. 
Det er nemleg ho som fekk det ærefulle oppdraget å fiksa dessert til selskapet. Og ho valde ISBOMBA. 

I utgongspunktet gjekk ho laus på prosjektet utan frykt, men då det byrja å bli tid for desserten kom ein av servitørane snikande inn i salen og bort til dessertmakaren. "Me får ikkje desserten ut av formene!" Det var då nervøsiteten kom for alvor, og den ganske stressa ansvarlege sneik seg ut på kjøkenet.  Skulle alt gå ad undas no? Kunne ho nokon gong visa seg i denne familien igjen?

onsdag 19. oktober 2011

Terging og syt

Er det noko eg verkeleg misliker, so er det den kjipe kjensla av å brygga på noko. Stiv i nakken, blank i auga, vondt i hovudet. Det einaste eg har lyst på er nudlar med sriracha og te. Og stearinlys på bordet. 

Dette innlegget fungerer ikkje berre som syting, men også litt som eit spark bak til meg sjølv. Eg skal nemleg informera dykk om alt det fantastiske eg har tenkt å skriva om, og som de sjølvsagt gler dykk til. Blant anna skal eg melda  Smalhans snart, boka i sentrum på biletet over Og lesarar, de kan berre gle dykk! Ikkje det at eg har heilt fullstendig oversikt over kven som eventuelt kan koma til å lesa dette, men eg går ut frå at Smalhans er midt i blinken for mange av dykk.
Vidare vonar eg det kan koma eit og anna om desse:





Kva vil de høyra om fyrst?

Og alle var einige om at det hadde vore ein fin tur

Alt låg til rette for ein slapp sundag i sofaen, gjerne med ein burgar og ein film eller ein tv-serie eller noko. Ein typisk, bakfull burgersøndag. MEN!

 Då han som skal kallast The Brum lufta forslaget om ein sopptur meldte Gulltann seg sporenstreks. Den mannlege halvdelen av Verdas Mest Joviale Par brukte litt tid på å overtala den kvinnelege, og heldigvis brukte han so lang tid på det at eg rakk å bli ferdig med oppvasken og kunne bli med eg og. So istaden for å vera horisontale på kvar vår sofa fann me oss sjølv i skogen, på mjuk og irrgrøn mosebotn mellom grantrea.

Sopptur! Noko so nostalgisk! Tanken på frisk luft og matauk gjorde meg heilt nostalgisk og lukkeleg der me gjekk. Ja, og det gode selskapet sjølvsagt.


Og me plukka traktkantareller! Brum hadde greie på sakene og fungerte som både guide og spesialist, men det var nesten berre same typen sopp der (med mindre nokre av dei var gul trompetkantarell, no eg mistenker ein smule). Me såg nokre vanlege kantarellar der og, men dei var slimete og gamle. Brum seier at traktkantarell toler ei frostnatt eller to og har sesong til uti november, medan den vanlege (som verkeleg er spesielt skinande og gylden og flott!) ikkje er like god lenger.


Då eg kom heim var det reinsing som stod for tur. Det var litt keisamt, men eg vona at det er kjøleg nok hjå oss til at det eg ikkje vart ferdig med om kvelden kunne stå over natta.

Både her og der på internett fann eg ymse tips om tørking og andre preserveringsmetodar for sopp.  Valet fann på forvelling og frysing i eiga kraft, tørking - og so sjølvsagt å eta noko ferskt. Det vart til fira soppmåltid på to dagar - ingen av dei estetiske eller fasjonable nok til at eg bruker spalteplass på dei her. Men eg kan jo ramsa dei opp! For både toast med sopp,  pasta carbonara med sopp, asiatisk inspirert kyllingsuppa med sopp og ein liten soppstuing smaka fortreffeleg og gave ei lita kjensle av luksus i kvardagen.

På sikt, dersom me tek oss ein tur til seinare, har eg lyst å prøva å salta noko, slik det står om i den andre lenka.


No må eg vedgå at eg faktisk er litt skremt av sopp. Ikkje berre fordi at nokon av dei ser heilt hinsides skumle ut, eller fordi heile eksistensen deira, som noko heilt anna enn planter og dyr og mineraler, er litt freaky. Enorme nett av sporer under bakken? Gift, mugg, sjukdomar, snyltarar? Det er mykje skummelt. Berre sjå her, til dømes. Eg får frysningar, på den skikkeleg ekle måten. 

Men eg plukka berre fin traktkantarell, og eg var nøye då eg reinsa, for eg vil helst ikkje havne i dialyse med det fyrste. Eg var kanskje vel streng mot eit par av dei unge, småe som ikkje hadde fått so velutvikla hol i midten, berre for å vere heilt sikker på at det ikkje var ein giftslørsopp, som har bul i staden for hol i midten av hatten. Som sagt - eg seier NEITAKK til nyresvikt og dialyse. Takk til internetten og mamma på telefonen for informasjonen som kan bevara nyrene mine intakte. 


Takk for at du last dette fyrste innlegget i juksemat i ei ny tid - den revitaliserte matbloggen til ein no stort sett sliten eller jobbande sfo-assistent. Får sjå kor lenge det varar, det var kjekkare å vere heimeverande matbloggar.